Afghanistan i 2006:

Taliban og terrorisme:

Taliban klarte i løpet av 2006 å gå over geriljakrigsføringer og selvmordsattentater til aktiv og frontal krigsføring mot NATO på bakken. Taliban klarte å gjenreise sine ødelagte stillinger i sør og østlige deler av landet. Rakketangrep er en annen evne de har fått tilbake. I byene klarte de å organisere snek skyting av myndigheter. Selvmordsattentater fra Kabul ble flyttet til provinsene med målet for å drepe lokale myndigheter.

Den såkalte afghanske nasjonale armeen som skulle gjenreises stå bare på papir. I slagmarker var den afghanske armeen langt underlegen Taliban. Armeen mangler ammunisjon og artilleri noe som NATO av forskjellige grunner ikke vil gi dem. Offiserene og soldatene demonstrerte flere ganger for å få utbetalt deres lønninger. Flere soldatene valgte å rømme.

En positiv framgang i sikkerhetsspørsmål: Selvmordsbombing i byen Kabul som ble vanlig, hadde stoppet i slutten av året. Men takket være Tony Blairs statsbesøk og hans forhandlinger med pakistanske myndigheter.

Menneskelige tap:

I følge BBC ble ca 4000 mennesker drept i krigen mellom NATO og Taliban. De fleste av de drepte er sivilbefolkning.

 Taliban på den politiske arenaen:

Karzais administrasjon hadde i løpet av dette året ikke en klar strategi i forhold til Taliban. Strategimangel var en stor mulighet som Taliban veldig klarte å utnytte meget bra. Den afghanske regjeringen som er en sammensatt av tidligere Taliban, mojahedin og pasjtonske sjåvinister hadde fra begynnelsen lyst til å hente egne partifeller i regjeringen. Derfor spilte de med etnisk kort og var optimist til at en stor del av Taliban skulle komme til dem. Men Taliban klarte å utnytte bra den etniske felleskapen de har med regjeringens nøkkelaktører. De valgte å forhandle med regjeringen gjennom den såkalte Nasjonal forsonings komite, mens samtidig fortsatte de krigsføringer mot Kabuls regjeringen. Karzais administrasjon brukte millioner av dollar og andre resurser til å hente Taliban fra slagsmaker uten å få noe utbytte. 

Den mest viktigste av forhandlingene med Taliban var Musa Qala – avtalen som de britiske styrkene overga området til Taliban for hindre deres angrep. Men denne avtalen ble brutt og det viste seg at Taliban kunne okkupere området politisk og utvide sine angrep derfra. De fortsatte krigene fra dette området, og det førte til at amerikanere igjen måtte okkupere området med en del tap.

Opiumdyrking:

I 2006 dyrking av opium i Afghanistan har økt med 60 prosent i følge BBC. Dette er til tross for at regjeringen i begynnelsen av i fjor fikk 10 milliard $ for å bekjempe dyrkingen. Det viser seg at mafia har nøkkelaktører i regjeringen på ministernivå.

 Menneskerettigheter:

De som skulle vært tiltalt for menneskeforbrytelser i løpet av borgerkrigen sitter fortsatt i nøkkelstillinger i regjeringen. Forhandlinger for å hente Gulbudin Hekmatyar som direkte er ansvarlig for massekre av sivilbefolkningen i Kabul foregår i full hast.

Annerledestenkere ble forfulgt av regjeringen med Taliban i spissen for.

 Kvinner:

Mer enn 360 kvinner begikk selvtenning og brente seg med bensin i protest mot tvangsekteskap. Kvinnesaks aktivister i løpet av 2006 ble trakassert, forfulgt og drept. Regjeringen ville oppløse kvinnesaksdepartementet, men departementet kunne redde sitt liv på andre måter. Kvinnesaksdepartementet kunne bestikke de samme parlamentmedlemmene som var enige med regjeringen for å oppløse dette departementet. Statlig bestikkelse er blitt vanlig i Afghanistan. Kvinnesaksdepartementet ble værende ved hjelp av $ med å kjøpe parlamentmedlemmene.

 Korrupsjon:

I 2006 arrangerte regjeringen en utstilling for å bekjempe korrupsjon. Denne utstillingen heter overgangsrett og er en kommisjon ledet av Jabar Sabet en ytterligående fundamentalist fra Gulbudin Hekmatyars omgangskrets. Han hadde en del reiser i provinser for å arrestere de som drev med korrupsjon. Hans ambisjon var å arrestere lokale myndigheter som regjeringen kaller dem krigsherrer. Han kunne ikke arrestere en gang ordføreren og guvernøren i byen Mazare Sharif som virkelig drev med systematisk korrupsjon i mange år. Dette desperate forsøk også mislykket for regjeringen.

Statlig korrupsjon er blitt mer vanlig i Afghanistan i 2006. Andre departementer bestikker finansdepartementet for innvilge deres søknader og vedta foreslåtte budsjett. På samme måter forskjellige direktorater i et departement bestikker ministeren for å handle i samsvar med deres forslag og ønsker. Kjøp og salg av ledige stillinger var fortsatt vanlig i dette året.

 Utdanning:

Regjeringen hadde planlagt å bygge mer en 30 madrassa (taliban skoler) for utdanne taliban. Disse nye talibaner skal være snille i følge regjeringen. Mens pengene brukes for å produsere snille taliban, demonstrer bestandig lærere for få betalt deres lønner.

Flere titalls skoler ble brent i sør og østlige deler av Afghanistan av Taliban. Taliban erklærte nylig at lærerne og skoleansatter er deres terrormål i krigen.

 Økonomi:

Flere private banker ble etablert i løpet av 2006. En del store fabrikker har begynt å produsere. Deriblant Coca Cola og matolje fabrikkene. Privatiseringen av statlige sektorer hadde skjedd i slutten av året. Næringslivet har vist evnen til å blomstre dersom de får sjansen, og sjansen er kun fravær av krig. Store mobilselskaper konkurrer med hverandre og tjenestene deres blir bedre og bedre for forbrukerne.

Valutakurs:

I 2006 opplevde Afghanistan en stabil valutakurs sammenlignet med naboland og andre land med liknende situasjoner. Takket være millioner av bistandspenger fra vesten, eksport av opium og pengesending fra enkelte personer til familiene fra vesten til Afghanistan.

Levestandard:

I 2006 har levestandarden for vanlige hustander betydelig sunket. Avstand mellom de rike og de fattige har blitt større og større. Arbeidsledigheten har økt og prisene på matvarer blitt høgere.

 Sluttord:

Afghanistans innbyggere har tilbrakt et dårlig år. Håp om en bedre framtid med fred og gjenoppbygging forsvant hos de fleste. Regjeringen mistet flere muligheter for fred og stabilitet og handlet tradisjonelt og etnisk. Men sjansen for fred og stabilitet er fortsatt stor dersom de internasjonale aktørene i Afghanistan gjenvurderer deres strategi i forhold til Afghanistan.