Lurt av Norge å ikke gå dypere i krigen mot Taliban

I spillet mellom NATO og Taliban, spiller Taliban med en terning som kun har femeren og sekseren. Hvis de får terningkast 6, kommer de ubetinget til makten, hvis de får 5 da sender de deres USA-vennlige til makten som skal danne en afghansk versjon av Saudiarabisk regimet. Dette er fordi, Taliban har kulturelle bakgrunn i sør og - østlige deler av Afghanistan. Det er ikke lurt å gå til kulturkrig med militære våpen, mens det finnes andre måten enn krig og bistand. Men uansett hvem som vinner taperen er demokrati.

NATOs ytterliggående medlemmer som USA og Storbritannia som kjemper aktivt i slagmarker sør i Afghanistan, er målbeviste og har klare visjoner. De er resultatorienterte i denne prosessen, og en seier for dem er etablering av et lydig regime i Afghanistan på enhver pris. At dette regimet skal være liberalt som Tyrkia eller konservativ som Saudi-Arabia spiller ingen rolle, men et regime som skal kunne brukes som et pressemiddel i forhold til regional maktene som befinner seg i Afghanistans nabolag.

Krigen som skulle vært en krig mot terrorisme, nærmere sagt islamsk terrorisme ble begrenset til krigen mot terroristene. Fordi det er bestemte grupper eller en bestemt type av terroristene og fundamentalistene som skulle bekjempes, mens de andre måtte beholdes. Det er en del andre fundamentalistene som fremfører amerikanernes politiske interesser.

I en slik situasjon forventes av Norge å troppe militærinnsatsen som medlem av NATO. Men Norge som har ideale forventninger til resultatet av krigen og utviklingene i Afghanistan må bli på det politiske bestemmelsene, eller selv må utforske om krigen bidrar til varig fred, stabilitet og demokrati. Parallelt med Norges militære innsats bør politikere engasjere seg på de politiske utviklingene. Så langt ses ikke en balanse mellom Norges militærinnsats og politisk engasjementer. På det politiske området har Norge vært passiv og avhengig av andres informasjoner.

Når Taliban B, eller de vennlige Taliban kommer til makten ( og en del av dem er allerede kommet), på ingen måte blir fred, stabilitet eller demokrati. Hvis NATO forsetter denne prosessen, nemlig den blinde krigen, i beste fall for dem kommer Taliban B til makten.

Talibans tankegang har dypere røtter i kulturen til befolkningen i sør. Uten en slik kulturell støtte hadde vært umulig for bevegelsen å ta makten og motsette seg slik mot verdens overlegne armeer. Uansett hvilket regimet som har sittet med makten i Kabul fra kongedommen til kommunistregimene, har befolkningen i denne delen av landet levd på samme møte som de har gjort under Taliban. Selvfølgelig unntaket er situasjonen i store byer, men befolkninger i byer er en liten del av det afghanske samfunnet. I årene etter 1995 da Taliban tok makten i Kabul og rykket nordover, akkurat dette argumentet ble brukt av Taliban –vennlige afghanere som ville legitimere Talibans regimet og sikre dem europeernes anerkjennelse .

Og det var på grunn av denne virkeligheten at regjeringen Karzai helt fra begynnelsen har valgt å åpne muligheten for kompromisser og koalisjon med Taliban. De har massiv sosial og kulturell støtte i befolkningen deres. En koalisjon med Taliban som er Karzais drøm, gir regjeringen virkelig en god folkelig støtte i sør. Deltagelsen av Taliban i regjeringen og deres innflytelse på landets politikk endrer ikke hverdagen for befolkningen i sør. Tvert i mot det forsterker deres tillit mot regjeringen som ivaretar deres kulturelle og etniske interesser. Dette hadde vært en god og fornuftig politikk, dersom Afghanistan var et en –etnisk land.

Men problemet med denne politikken er at de afghanske og pakistanske politikerne som laget denne strategien og fikk den godkjent av vesten, har handlet tradisjonelt og i samsvar med egne etniske gruppers interesser. De har oversett andre. Taliban har kun støtte i sør og østlige deler av landet. Strategien deres er både ensidig og overoptimistisk. De har gitt mye mer sjanse og grønt lyst til Taliban enn det de fortjente og forventet. Dette var et tegn på svakhet og avhengighet. Dette førte til at de har valgt å kjempe litt mer for å få hele kaken, i stedet for halvparten.

En føderasjon kan hjelpe:

I stedet for å hente Taliban i makten på grunn av deres innflytelse i deler av Afghanistan, og etablere deres idealet regimet overfor andre som har kjempet mot dem, er det bedre å gi dem selvstyre i områder hvor de har støtte. Det er urettferdig at Taliban igjen styrer folk som har vist å være deres motstandere. Og dette er også urettferdig at folk som ønsker et islamsk styresett blir nødt til å akseptere en regjeringen som ikke ivaretar deres interesser.

Føderasjon begrenser og lokaliserer Taliban på egne regioner og på den måten hindrer deres innflytelse på landsbasis. Men når de kommer med i en sentral regjering skal de ha innflytelse over hele landet.

En lokalisert Taliban-regjering kan god vise sine sanne ansikt, og kan godt kontrolleres enn Taliban som sitter i sentral en regjering.