En introduskon i Afghnistans kultur

Fakta om Afghanistans kultur:

· Afghanistan er et fleretnisk og dermed et flere kulturelt land.

· Begrepet ”afghansk kultur” er kun politisk korrekt.

· Avstand og forskjellighet mellom subkulturer er langt større enn det hevdes.

· Regimene i landet har lenge kjempet for å danne en nasjonal kultur til fordel for den etniske pasjtonsk, nemlig den afghanske kulturen.

· Den dominerende subkulturen hos befolkning er den tadsjikiske/persisktalendes.

· Den dominerende subkulturen i offentlighet som regimene prøver å vise som nasjonal kultur, er den pasjtonske, kalt afghansk kultur.

·Afghansk betyr pasjtonsk, men regimene har tvangsdefinert det som nasjonal betegnelse, derfor afghansk kultur er et ikke-omfattende og ukorrekt begrep.

 

Når du er på informasjonsjakt om kultur i Afghanistan, sitter du med et prosjekt som er vanskeligere enn det du har trodd. Tilsvarende prosjekt om andre lands nasjonalkulturer er lettere. Vanskeligheten ligger i det at informasjoner som har eksistert om Afghanistans kultur kan være subjektiv og kan kildre fra statens og regimenes egne leksikoner og informasjonssentre. Det har alltid vært totalitære og etnisk orienterte regimer i landet med en bestemt nasjonal og kulturpolitikk til fordel for den pasjtonske folkegruppen. De fleste av utbredte informasjoner om Afghanistan og dets kultur som er tilgjengelige for medier i vesten stammer fra regimene. Det er lite studie om den såkalte afghanske kulturen i Norge.

 

 

Afghanistan er et flernasjonal og dermed et flerkulturelt land. Det er mer enn 22 etnisk grupperinger og subkulturer i det afghanske samfunnet, og like mange språk. Persisk/dari er landets dominerende språk. Det er riktig å hevde at majoriteten i Afghanistan er kun språklig. Subkulturene i Afghanistan gjør seg forskjellige ved etnisk annerledeshet, men i enkelte tilfeller kan religion komme i tillegg. For eksempel sikher, hinduer, og jøder. Når det gjelder syn på kvinner, subkulturenes annerledeshet gjør seg tydeligere. Kvinner i sørlige og sørøstlige deler med pasjtonsk befolkning er mer undertykte enn andre deler av landet. Det er graden av undertrykkelse som er forskjellige.

 

Kulturpolitikken:

Regimene i Afghanistan har forsøkt å danne en nasjonal kultur siden 1919. En ønsket nasjonal kultur til fordel for den pasjtonske folkegruppen, men kalt med det synonyme navnet afghansk. Denne politikken har intensivert seg flere ganger. Først i årene 1929 – 1933 med Kong Nadir far til Kong Zahir og fra1933 til 1946 med Kong Nadir sine brødre med Zahir Sjah som konge. Under denne perioden styrt av Al Yahya sin familie var kulturpolitikken i fokus med to strategier:

 

1. Persisk/dari som har vært landets nasjonalt språk i løpet av historie måtte bli erstattes med pasjto, språk til Pasjtonere.

2. De historiske monumentene i nord og i sentraldelene, hvor Pasjtonere ikke hadde noen historiske røtter måtte ødelegges. Målet for denne systematiske ødeleggelsen var å slette de historiske bevisene som tilhørte de ikke-pasjtonske etniske grupper.

 

Taliban hevdet at årsaken til ødeleggelsen av buddha-statuene var religiøst. I Afghanistans historie flere ganger har blitt forsøkt å slette de historiske bevisene og sporene av ikke-pasjtonske folk.	Bildet av buddha-statuen etter ødeleggelse. Høyden av den ene var 53 meter og av den andre 38 meter. De var verdens største buddhastatuene.

Historiske monumenter og karavaneseraier blir jevnt med jord:

 

I 2001 ødelagt Taliban verdens største Buddha – statuen i Bamian – provinsen. Påskuddet deres var at ikke islamske og hedenske guder og monumenter måtte fjernes med Allahs navn. Leser man Afghanistan nyere historie spesielt fra årene 1929, finner man at prosessen utryddelser og ødeleggelser av historiske stedene har startet under Kong Nadir. Hans spesielle utsending i nord, den forhatte Muhammed Gul Khan Momand, ødelagt og jevnet med jord mer en 100 karevaneseraiene som gikk på silkeveien gjennom nord, og andre historiske steder på fastland i nord. Grunnen var regimets nasjonaliserings og kulturpolitikk. Muhammed Gul Khan Momand flyttet mange historiske objekter og arkeologiske jenstander til Museet i Kabul og registrerte dem som oppfinte jenstander fra sør. Regimet ville bygge og falsifisere en sivilisasjon for etnisk pasjton.

Kulturen

Matkulturen:

Maten som vi kjenner som Afghanistan nasjonal mat i utland, har fellestrekk med maten i Sentral Asia. Når det gjelder maten lagt av ris og kjøtt, kaker og bakeri er det samme resept som i Sentral Asia. Det brukes mye tid på å lage mat. Til beredelsen av afghansk mat krever mye energi og varme. De meste berømte og selskapelige er:

Mænto og asjæk, (en slags ravioli), lækhsjæk (en slags pasta), qabeli palau (lagt av ris, kjøtt, forskelige krydder, gulrot og rosiner), do piazæh (kjøtt og løk) … osv.

 

Afghanere er mest glad i kjøtt. Kalv, lam og kyllinger er de mest populære. Kamelkjøtt og kjøtt av andre dyr som er vanlig i andre muslimske land, har ikke samme fotfeste i landets matkultur.

Mat i Afghanistan er bra på smak, men ikke så rik på næring. Det stekes mye, og på forskjellige måter. Løk stekes som vanlig i de fleste av mat i Afghanistan, og mengden på pure er som vanlig mer sammenlignet med norsk mat. Denne kombinasjonen gjør det vanskelig for magene som sliter med magesur. Qorma som er en daglig afghansk gryterett inneholder stekte løk, mye pure, olje og forskjellige krydder. Det anbefales motehold når det gjelder qorma for dem som skal reise til Afghanistan.

 

Krydder:

 

Krydder er populær i Afghanistan matkultur, men ikke på samme måte som i India og i Pakistan. Krydder i landet er ikke så sterk sammenlignet med krydder i India og i Pakistan. Sterkhet på krydder og spesielle og typisk regionalt krydder kalt char-masala og ghore angoor gjør det afghanske krydderet forskjellig fra det indiske og pakistanske.

Drikker:

Te er varmedrikkenes konge i Afghanistan. Vi har svart te (som Lepton) og grønn te. Grønn te drikkes mest i nord, og det kan ha sammenheng med både klima og manglende sunt vann. Te er et hovedelement i frokost sammen med brød. Som vanlig drikkes te etter hvert måltid, og i alle festlige anledninger. Du blir servert te uten å bli spurt i det mindre du blir spurt om du drikker grønn eller svart te. Det er klart at du drikker. Det er en slik kulturell forventning.

Kaffe er ikke blitt vanlig enda, men i Kabuls restauranter og kafeer får du også kaffe. En annen selskapelig og varmedrikke kalt shir-chai som betyr melk-te drikkes i Kabul og spesielt i nord. Denne drikken gjør seg forskjellige med den pakistanske versjonen med smak, lukt, bruk av karamell, bruk av fløtte og masse tid til forberedelse.

Tips: Ytterligere drikking av grønn te fører til redusert sovelyst, og svart te fører til magesur. Svart te kan være avhengighetsskapende.

 

Brus:

Det er vanlig at brus serveres sammen med mat i Afghanistan. Brus produseres lite i Afghanistan men importeres fra nabostatene. Den første Cocaloa fabrikken etter krigen har startet sin produsjon igjen i september 2006. Helsemyndigheter i Kabul utførte forbud mot import og salg av pakistanske kalddrikker.

 

Drikkevann:

Det drikkes ikke mye vann i Afghanistan sammenlign med Norge. Kekulturen til drikkevann har ikke utviklet seg på grunn av manglende rent vann. Folk er varsomt mot drikkevann, på grunn av at det kan forårsake sykdommer. I nordområdene drikkes mye te i sommeren enn vann av denne grunn.

Afghanistan er både vannrikt og tørt land. Landets elver strømmes mot nabolandene Pakistan og Iran, mens dette vannet pga. manglende vannmagasiner og demper ikke brukes til landsbruk innlands.

Tilgang på rent drikkevann er vanskelig i Kabul. Innbyggere bruker brønnvannet som drikkevann, mens det ikke anbefales av helsemyndigheter. For dere som reiser fra Norge til Afghanistan er viktig å vite:

· vann kan være årsaken til flere sykdommer

· kjøp mineralvann fra butikkene

· drikke mye vann

· drikke te

Gjestfrihet:

Folk i Afghanistan er kjent med gjestfrihet, og gjestfriheten utstilles ved nøding og andre høflighetsfraser som får deg til å spise mer eller en bestemt mat. I enkelte tilfeller er det overdrivende og ekstremt. Når du reiser til Kabul, må du være forbredt på det, fordi der grensene mellom massing, nøding og kompliment er uklare. I provinsene, og spesielt i nord, masser vertene ikke, og da har du god tid til å konsentrere deg på maten.

Mattips når du reiser til Afghanistan:

- Det anbefales å ikke spise grønnsaker i det hele tatt. Du kan spise agurk og andre grønsaker med tykt hud som er lett å vaske.

- Du må passe på frukt. Vannmelon er farefri, men vis motehold i forhold til melon selv om det er søtt og lukket med tykt hud.

- Druer som ses frisk ut, fører til diaré.

- Bær, vis motehold med bær. For mye spising av bær fører til alvorlig forstoppelse og oppkast.

Nasjonale spill:

Buzkasji betyr geit – trekking. Men det ikke er geit som trekkes av ridende menn, men en slaktet kalv. I hvert fall det heter buzkasji.

Buzkasji er Afghanistans mest berømte spill. Dette er et kampspill mellom to lag med hester som kjemper om en slaktet kalv. Hvert lag streber å ta med kalven fra sirkelen og ridde rund et flagg henter og kaste igjen på plassen.

 

Bilder av buzkasji:

Buzkasjis historie:

 

Denne kampsporten har utviklet seg fra en militærtreningsaktivitet og en brutal metode for fangemishandling til sivil og fredelig underholdning og sport i nord Afghanistan. Begynnelsen av denne sporten er brutal, og tilhørte sannsynligvis en brutal fangemishandlings tradisjon, hvor fanget ble trekket av to lag med hester i krigstidens pauser og underholdnings arrangementer. Da soldatene ikke hadde noen fange til disposisjon lekte de med en slaktet kalv og lott som om de lekte med fangets lik. Etter hvert som krigene avsluttet fortsatte de med buzkasji som et spill.

Buzkasji er et veldig populært spill i nord. Dette har et bestemt direktorat under kulturministeriet som tilsvarer en føderasjon i Norge. Kampene starter i våren, og den første åpningskampen er i Nauroz årets første dag.

 

Buzkasjis hester:

Hester er av en stor betydning i den persiske kulturen. De fleste ekte persiske navn har en hest-endelse: Gusjtasb, Luhrasp, Arjasp, Jamasp. Asp/Asb er hest på persisk. Bruk av hest ble kultivert i nord Afghanistan gjennom tilstrømninger av de tyrkiske og tadsjikiske/persiske stammer fra Sentralasiat. Den best bevarte skriftene både i øst og vest er historier om krigen mot Aleksander den store, hvor hestene ble aktivt brukt.

Buzkasjis hestene er av de mest trente, beste rase og verdens dyreste hester. Det er kun de rike som kan ha slike hester. Det er en ære og sosial status å ha en slik hest. I mange tilfeller blir buzkasjis hester ikke kjøpt og solgt, men blir fridd. På samme måte som man frir en datter av en Emir eller en klanleder. Å fri eller gi en buzkasjis hest og ha slike hester er en berømmelse.

Buzkasji er et kampspill som etnisk sett tilhører kun tadsjikere og tyrkere.

 

Nauroz, nyttårsdagen

Nyttårsdagen Nauroz:

Den første dagen av året heter Nauroz. Heller ikke Nauroz er noe typisk persisk, afghansk, kurdisk eller sentralasiatisk. Nauroz festes i et geografisk vidt område fra Vest – Kina til Kaukasus. Nauroz ble kultivert også i en del arabiske stater som har hatt historiske forbindelser eller geografisk tilnærming til Persia. Arabere kaller Nauroz festen for ”meherdjan” som er konvertert fra det persiske festivaler mehergan, fordi bokstav G blir til DJ når de kommer i det arabiske språket.

De persiske førhistoriske skriftene hevder at Djamsjid (Yama) den første perserkongen utkjempet små kongeriker i et stort område, senere kalt Persia og grunnla den første persiske staten. Denne dagen kalte han for Nauroz, og han var den første som feiret og startet feiringen av denne viktige dagen. Etter den arabiske okkupasjonen og islamisering av Khorasan (dagens Afghanistan), prøvde arabere å utslette denne festen. Det var straffbart å feire Nauroz under arabere i Persia. Det samme forsøk ser vi av Taliban i 21. århundre. Begge forsøkene mislykkes. Arabernes desperate forsøk å fjerne Nauroz-festen fra bevissthetene ble meslykket. Men de endret strategien. De framdyrket og overbeviste befolkningen at Nauroz egentlig var den første regjeringsdagen til Islams fjerde Khalifah Ali. Ali har vært den mest populære og elskelige av khalifaene i dette området. Denne strategien har virket. I dag feirer titusener av afghanere Nauroz på et sted som de tror er Alis grav, men Alis grav er tusener kilometer unna i Iraks by Nadjaf.

Nauroz i Mazere Sharif:

På den måten feires Nauroz i et sted som skal være Alis grav i byen Mazare Sharif i nord Afghanistan. Den er en folkelig fest, hvor alle kler seg pent. Feiringen i denne byen begynner ved heisingen av gravets flagg. Folk heier og gratulerer dagen med hverandre. Dette ligner rett og slett på 17.mai feiring med denne forskjellen at kjøkkenet er fult av dagen spesielle og tradisjonelle mat og drikker og folk besøker de nære og kjære.

Mat og drikke på denne dagen:

Det er en spesiell dessert som heter 7-sin som er aktuelt i Nauroz. Sin betyr bokstav S, og 7 sin betyr at desserten er laget av 7 frukt og nøtter som begynner med bokstav S eller har S i seg. Denne drikken blir servert til gjester eller sendt til naboer og venner.

Samanak:

En annen mat som blir tilberedt i Nauroz, er samanak. Denne retten blir lagt med spesielle ritualer, sammen med sang og danser. Det heter som vanlig samanak-fest. Festen begynner om kvelden og fortsetter til morgen tidlig.

 

Grunnleggende skriveopplæring i språket farsi/dari

 Av Abdullah Bijan

 

Innledning:
Det aktuelle språket for oppgaven er persisk/dari hovedspråk i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. Farsi er et språk som tilhører indoeuropeiske språkfamilie, men skriften til dette språket er arabisk. Persisk følger fonemprinsipp – lyd for lyd skriftprinsippet. Men likevel har flere problemer i forhold mellom tale og skrift. Oppgaven tar utgangspunkt i skriftsystemet, rettsskrivningsmåten og problemområder ved skriveopplæring.

 Skriftsystem:
Persisk tilhører indoeuropeisk språkfamilie og dermed er i slekt med norsk (* 1). Persisk eget skriftspråk var gjeldende til ca åtte århundrer e. Kr. Fra den tiden på grunn av islamisering måtte det persiske skriftsystemet bli erstattet med arabisk. Dette skriftskiftet har skapt flere utfordringer for persisk, fordi talespråket er indoeuropeisk, mens skriftspråket er semittisk som skrives fra høyre mot venstre.
Det persiske skriftsystemet er talebasert med lyd – for -lyd alfabetisk skrift. Persisk følger fonemprinsippet og er ortofont – lydrett, men sammenlignet med norsk er språket langt mindre ortofont. Fonemprinsippet vill si at et fonem skal representere et grafem (* 2). Dette er på grunn av den arabiske skriften som ikke helt samsvarer med talet. På samme måte som arabisk, er persisk konsonantbasert, og det er konsonantene som skrives etter hverandre i et og samme ord.  Skriftsystemet er en slags kursiv og sammenbundet. Persisk i Afghanistan som i dag av politiske årsaker kalles dari, har 36 bokstaver (tabell 1. viser det persiske alfabetet). Det vil si at språket har flere bokstaver og grafemer (frikativer) som brukes for en og samme fonem. Disse bokstavene kom fra arabisk og det skrives uten å uttales som de opprinnelige arabiske fonemene (Tabell 2.viser arabiske grafemer i persisk). Men det motsatte av norsk har persisk flere grafemer enn fonemer.  Persisk og norsk likner delvis på hverandre innenfor dimensjonen analytisk – syntetisk. Dvs. flere muligheter på dannelsen av sammensetninger og avledninger (* 3). Trykk og melodi på offisielt persisk er jevnt og harmonisk.

Det er mangel på to viktige fonemvokaler som  /å/ og /e/ (som i tilsvarende norsk blir representert med bokstavene <å> og <e> i skriftspråket, og total fravær av andre vokaler med unntak av /A/ og /æ/ )i skriftsystemet. I den iranske offisielle versjonen av persisk er seks vokaler, mens i den afghanske og gammeliranske er det åtte vokaler. Det er likevel utviklet en persisk variant av det arabisk skriftet som har løst mangelen på en del grafemer (tabell 3. viser de persiske bokstavene som ikke finnes i arabisk).

 Tabell 1. Persiske bokstaver. De markerte bokstavene er tilsvarende norske fonemer.

ث (arabisk)	ت	پ	ب	ا
TH	T	P	B	Æ/A	A[BA1]
ذ (arabisk)	د	خ	med halsen (arabisk)	(persisk)	ج
Z + D (Z med tungespiss)	D	KH	H	TCH	DJS[BA2]
ص (arabisk)	ش	س	ژ (persisk)	ز	ر
S+ med baktungen	SKJ	S	ZH	Z	R[BA3]
ف	غ	ع	ظ	ط	ض
F	GH	A (med spiserør)	Z med framsiden av tungen	T med b framsiden av tungen	Z med tungesiden[BA4]
ن	م	ل	گ	ک	ق
N	M	L	G	K	K med spiserør[BA5]
	ء	لا	ه		و
I (konsonant)	Æ (svak)	L kombinert med A=LA	H/T (til slutt)	H	W[BA6]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tabell 2. Arabiske grafemer i persisk som brukes etter persisk fonemprinsipp

ء	ه	ع	ظ	ط	ض	ص	ذ	ح	ث
Æ	H	A/Æ	T	T	Z	S		H	S

Typiske persiske/kurdiske bokstaver som ble innført av persere:

گ	ژ	چ	پ
G	ZH	TCH	P

 

 

Rettsskrivning:
Persisk skriftspråk tilhører den semittiske språkfamilien og har ikke utviklet seg parallelt med selve talespråket som er indoeuropeisk. Dette har gjort blant annet at avstanden mellom tale og skrift i persisk har blitt større enn andre lydrett – skriftspråk. Selv om persisk skrift er ortofont, er det mange problemer knyttet til forhold mellom tale og skrift. Grunnen er at det arabiske alfabetet absolutt ikke passer til persisk talet. Det er mangelen på to viktige vokaler nemlig /e/ og /å/ (e for elefant og å for år), og fravær av andre vokaler i ord som har skapt problemet. Arabisk skriftspråk og talespråk er konsonantbasert, mens persisk tale er veldig mye vokalbasert. I boka Tospråklighet, minoritetsspråk og minoritetsundervisning (*4) skisseres konsonantspørsmålet i forhold til persisktalende. Der står at tokonsonantsord er også en utfordring til persisk talende minoriteter i Norge. De som har persisk/dari som morsmål kan godt si espise i stedet for spise, estop i stedet for stopp og felask i stedet for flask. Om vokalsystemet skrevet at persisk har seks vokalfonemer. Dette er ikke helt riktig, fordi i det persiske talespråk finns åtte vokaler som uttales daglig både av de persisktalende i Afghanistan og Tadsjikistan og en del av persisktalende utenfor Teheran. Mens den persiske som i offentligheten i Iran brukes er det seks vokaler. Dette skyldes for det første manglende vokalfonemer /å/ (for år) og /e/ (for elefant)i skriftspråket, og for det andre statens språkpolitikk som gikk på å sentralisere en dialekt i hele landet, og dette var den offisielle dialekten som er nær skrift. Av den grunn brukes ikke de to aktuelle vokalene. Dette har skapt store problemer for barn som begynner å lese og skrive. Det tar flere år at barn leser riktig ordene. For eksempell når du skriver sekk på persisk. Barn kan godt lese den sæk, og søkk, fordi det er kun de to konsonantene S og K som skrives. Barn må det forstå ordet i kontekst. På den måten er persisk en veldig kontekstavhengig språk.

 

Persiske vokalfonemer er:

1. /a/ (Asia)

2. /æ/ (ærlighet)

3. kort /e/  (som Mekk, sekk)

4. /e/  (elefant). Urbane iranere bruker ikke lenger.

5. /i/   (is)

6. kort /ø/ (tørst)

7. /å/ (år). Ikke brukes av urbane iranere.

8. /u/ (sol)

Det største problemet i forhold mellom tale og skrift er akkurat vokalfonemene /å/ og /e/ som er helt umulig å få dem skrive, og andre vokaler bortsett fra /a/ og /æ/ , og /æ/ i begynnelsen som ikke skrives.
I tillegg til vokal er frikativer og for mange grafemer for en og samme fonem som er vist i tabellen 2. Disse ordenes skrivemåter må læres utenat, og folk uttaler dem som persiske fonemer. For eksempell er det fire grafemer for lyden Z, mens det brukes kun en av fonemene av folket, det er to slags A, to grafemer for T, og tre for S, mens det brukes kun de persiske fonemene.

 

Problemer ved grunnleggende skriveopplæring:

 A. Generelle utfordringer: Den generelle utfordringen som er drøftet flere ganger er både mangel på vokal og fravær av vokal i skriften. Dette gjør at barn skal lære skriftspråket delvis kontekstavhengig, utenat eller konsonantbasert. Det tar lengre tid til at man lærer persisk skriftspråk. Dette fenomenet har gjort språket vanskelig for utlendinger som lærer persisk.

Et annet problem er at skrivemåten på bokstaver er ganske like og i mange bokstaver er det et punkt som gjør bokstavet forskjellig. Dette gjør opplæringen enda mer vanskelig for barn, og for voksne kan det hende at man glemmer punktene. Mangfold av grafemer som er drøftet er også et problem som kan gjøre opplæringen vanskeligere.

 B: Utfordringer i opplæringen i eksil:

For det første er det skrivemåten som er problemet. To språklige ungdommer er ikke vant til å lese og skrive fra høyre mot venstre. Dette skaper forvirring. Men det største problemet er igjen vokalfravær og konsonant som skrives etter hverandre, og dette blir ulogisk for barn og ungdommer som har lært språksystem med latinsk bokstaver. De er vant til fonemprinsippet, og det er vanskelig for dem å skjønne grunnen til vokalfraværet. For eksempell når du skriver takk skrives det T og K, og det er vanskelig for barn å skjønne om det er takk, tæk, tøkk eller tekk. De må forstå det i konteksten. Når det skrives lek, er det L E K, og når det skrives lik er det med L I K, og vokal E mangler i arabisk. På den måten er lærerne nødt til å gi dem forklaring og oppmuntre dem til å tenke i konteksten.

I persisk har det alltid vært tradisjon å ikke skrive på dialekter i det minste at termen er litterær. En del av afghanske barn som er født i eksil skjønner at det er taleforskjell på dialekter. De forventer at det som sies skal skrives. For eksempell afghanske barn sier au som betyr van, mens det egentlig er ab. Eller iranske barn forventer å skrive khoneh som betyr hus i sted for Khaneh som er riktig. Men iranske og afghanske TV-kanaler som sendes gjennom satellitt gjør det lettere for barn å forstå sammenhengen.

 Oppsummering:

Persisk skriftspråk og talespråk er fra to forskjellige språkfamilier. Dette har gjort språket vanskelig. Skriftsystemet i persisk er etter fonemprinsipp og konsonantbasert. Det største problemet er vokalfonemer som ikke kan skrives i ord. Persisk skrives fra høyre mot venstre. Persiske bokstaver kan skilles med punkter fra hverandre. Mangfold av grafemer for samme lyd er også en vanske. Skriveopplæringen skjer delvis kontekstbasert, og det tar lang tid at man lærer å lese riktig. Det finnes ingen løsning på lokalproblemet enn etablering og utvikling av en ny skrift basert på latinske alfabeter etter tyrkisk mønster.

I eksil er det skriveretningen, mangel av vokallyder og fravær av vokalfonemer i skrift som gjør språket vanskelig for barn å lære. Det trenges mer tid til forklaring og elevene bør oppmuntres til å forstå skriften i kontekst. Persiske TV-kanaler hjelper mye barn med språkopplæring.

 

 

Tilbake Til Startsiden