Politikk:

Krigenes årsak

Afghanistans nyerehitorie er preget av kriger og forskjellige konflikter. I dag prøver stormaktene å løse landets konflikter ved hjelp av militære midler og bistand til gjenoppbygging. Men resultatene til deres innsats er kun forverring av situasjonen. Konfliktene i Afghanistan har en hovedårsak, og dette er etnisk.

Etter at du har lest denne siden kan du ha svar på følgende spørsmål:

1. Hva er årsakene til konflikten?

2. Hvordan har problemet utviklet seg?

3. Når har det begynt?

4. Hvorfor løses ikke konflikten?

5. Hvem har vært syndebokene?

 

Hvorfor det har alltid vært krig i Afghanistan? Hva er årsaken/årsakene til disse elendigheter?

… og liknende spørsmål har som vanlig fire bestemte svar når du spør en fra Afghanistan:

· utenlands innblanding

· fattigdom

· analfabetisme

· landsforrædere

Disse svarene får du som vanlig fra nesten alle vanlige borgere og en stor del av politikkinteresserte afghanere. Folk i Afghanistan som alle andre Midtøstens borgere er flinke til å finne syndeboker. Dette kan ha sammenheng med propaganda befolkningen har systematisk vært utsatt for, og manglende demokratikultur i landet som kunne gi innbyggere muligheter og tilgang til nøytrale informasjoner. En del politiskinteresserte trekker ideologiske slutninger som bakgrunn for landets elendigheter. En statsstruktur basert på A eller B ideologi er løsningen på konflikter.

De forskjellige sosialistiske partiene og et hundretall av de islamske fundamentalistiske partiene og fraksjoner lover en bedre hverdag for mennesker i Afghanistan hvis statsstrukturen bygges på deres ideologi og verdenssyn.

Med en vurdering av Afghanistans nyere historie forstår vi at de ideologiene som hevdes å løse landets problemer har blitt testet flere ganger, i flere tidspunkter, med forskjellige grader av mildhet og ytterlighet, av forskjellige mennesker med forskjellige sosiale, geografiske, etniske og personlige bakgrunner, med forskjellige lokaltilpassede resepter og reformer og med støtte fra forskjellige utenlandske aktører. Men ingen av disse organisasjoner og prosesser kunne løse konfliktene og sikre fred og demokrati.

En del moderne og annerledestenkende afghanere som delvis har fått mulighet til en politisk pust, mener at hovedgrunnen til konflikter i Afghanistan er etnisk. De mener at bakgrunnen for landets konflikter og elendigheter er sosiale urettferdigheter i form av etnisk tyranni. De andre krisene og problemene som fattigdom, analfabetisme, utenlandske innblandinger osv. er forgrunner og er frambrakte av det egentlige hovedproblemet. Deres sterke argumentasjoner er:

· Regimenes (statens) systematiske og tradisjonelle etniskorientert politikkene til fordel for en bestemt etnisk gruppe, nemlig pasjtonere.(På engelsk skrives pashtun, men den norske uttalen blir pasjton)

·Krigere, og de politiske og militære koalisjoner som har vært rent etnisk baserte i  landets nyere historie.

De anbefaler derfor reformer av ikke – ideologisk art som skal ha til hensikt å stoppe vold og kriger i første omgang, og kunne forbedre de sosiale elendigheter i landet. De tror at fredssikring og en noenlunde demokrati kun i et føderalt system skal være løsningen. Et føderalt system kan gi de etniske gruppene et slags garanti mot etnisk diskriminering. 

Konflikter i Afghanistan er etnisk orienterte:

I den afghanske underutviklede og konservative politiske kulturen er det skam å innrømme at årsaken til de langvarige menneskelige katastrofene i landet har vært etniske konflikter. De konservative afghanske politikerne både sosialistene og islamistene er flinke til å skjule landets faktiske problemer. De forteller mye om den såkalte afghanske nasjonale unionen. Deres såkalte beviser er folkets motstand mot den engelske og sovjetiske okkupasjonen hvor folk hadde kjempet ved siden av hverandre til tross for de etniske konfliktene. Men de legger skjul på at disse nasjonale sammenslutningene var kortvarige, og straks krigen avsluttet, begynte en ny runde for interne oppgjør. At borgere i et land står sammen mot en utenlandsk okkupant, er ingen ære. De hevder at dette er en typisk afghansk tradisjon.

Følgende historiske faktene viser politiske koalisjoner og allianser som har vært rent etnisk orienterte og har skjedd i Afghanistans nyere historie:

11.okt. 1929: En engelsk støttet offiser senere kalt kong Nadir faren til Muhamad Zahir sjah sammen med sine brødre som kommer med omfattende engelske støtte til Øst-Afghanistan fra India, tar byen Kabul. Han hadde allerede forent de pasjtonske stammene i øst. Deres mål var å stryte den tadsjikiske kongedommen.

Boldig Høst 1930: Den nye kongen samler militser fra pasjtonske stammer og marsjerer mot de tadjikiske områdene i provinsen Parwan. Flere tusen hektar jord blir fratatt av deres opprinnelige eiere og tildelt til de nye pasjtonske bosettninger. Det var tillat å drepe dem som protesterte. Flere tusen kvinner ble tatt til fange og sendt til militsenes stammer i øst. Det var kvinner fra områder som protesterte mot kongens etniske reformer.

07.november 1933: Kong Nadir blir drept av en ung revolusjonær kalt Abdul Khaliq. Bakgrunnen for dette drapet var reaksjoner på kongens etnisk rensing og den sjåvinistiske politikken. Abdul Khaliq tilhørte etnisk Hazarah den mest undertrykte minoriteten.

4.mai 1967: Afghanske demokratiske folkepartiet blir delt i to fraksjoner kalt: khalq og parcham. De fleste av medlemmer med tadsjikisk bakgrunn samles i parcham, og de fleste pasjtonske medlemmene samles i fraksjonen khalq.

17.juli 1973: Dauds statskupp. Det afghanske nasjonalistiske pasjtonske partiet med Daud i spissen, tar makten. Hans fremste mål var språkpolitikk. Han ville erstatte persisk med pasjto. Han brukte navnet dari for første gang i lærebokene i stedet for farsi, og på den måten ville han skape skille mellom to dialekter i samme språk.

17. sep. 1979: Den mest fascistiske underfraksjonen i khalq fra det såkalte demokratiske folkepartiet tar makten med Hafizullah Amin som president. Under hans regime blir flere tusen mennesker drept og gravlagt i skjulte massegraver. (en del av nøkkelaktørene i hans regime bor i Norge).

15. februar 1989: De sovjetiske styrkene trekker seg fullstendig ut fra Afghanistan. Regimet i Kabul forbereder seg til kapitulasjon. President Najibullah sammen med forsvarminister og innenriksminister med støtte fra de pasjtonske medlemmene i partiet ville overgi makten til Golbudin Hekmatyar og hans parti som er det mest brutale fundamentalistiske partiet. Grunnen til dette forslaget om overgivelse var at både presidenten, og ministrene var fra den samme folkegruppen som Golbudin Hekmatyar, nemlig pasjton. Mens hærens offiserer mente at makten skulle overgis til en overgangsregjering som skulle være en sammensatt av mojahedins partiene i Peshwar. De ville forhandle med motparten i regi av FN. Najibullah som hadde fått makten ved hjelp av sine tadsjikiske partikameratene bestemt å handle etnisk, og dette provoserte de tadsjikiske partimedlemmene som allerede hadde tatt makten i hæren. På grunn av denne uenigheten måtte mojahedin styrker vente bak Kabuls dører. I mellomtid begynte de pasjtonske partimedlemmene å etablere kontakter med Golbudin Hekmatyar, og de tadsjikiske med partiet Jamiat Islami som har vært ledet av tadsjikere. Dette viser at når det forekommer en krise i Afghanistan, uansett krisens art, handler aktørene etnisk.

19.juli 1989: De politiske og militære organisasjonene som tilhørte etnisk Hazarah i sentral Afghanistan samles i byen Bamian og danner et stort parti med veldig sterke gerilja grupper. Deres mål er forberedelse til angrep på Kabul og å sette makt bak dere krav om deres etniske rettigheter som ble fratatt i flere århundre.

7.mars 1989: Forsvarsministerens statskupp:

Shahnavaz Tanai Afghanistans forsvarsminister med pasjtonske bakgrunn som da var en ytterliggående kommunist og har allerede vært i kontakt med Golbudin Hekmatyar en ytterliggående muslimsk fundamentalist, organiserer en statskupp mot Najibullah. Hans mål var å overgi makten til Golbudin Hekmatyar på grunn av etniske interesser. Denne ministeren hadde lenge snakket om egne etniske bekymringer. Han var en motstander av de usbekiske militser i nord og de tadsjikiske offiserene. Han hevdet på sin side at hans stilling som forsvarsminister var symbolsk og det var de andre som hadde makten i hæren. Dette statskuppet ble bekjempet av hæren. De ikke-pasjtonske offiserene og usbekiske militser bekjempet dette kuppet og fikk ytterligere forsterket deres posisjon i hæren sterkere enn tidligere.

12.januar. 1992: General Momen som var en framtredende general i nord, erklærer at han ikke lenger støtter regimet i Kabul. Bakgrunn for hans konflikt med president Najibullah var at presidenten ikke har gitt på hærens krav om å ansette en ikke- pasjtonsk offiser som hærens sjef i nordområdene. Generalen fikk støtte fra en del partimedlemmer i Kabul og etablerte kontakter med Ahmad Sjah Masouds lokale styrker.

18.marsj 1992: President Najibullah sender igjen sin betrodde generalen Manoke Mangal til byen Mazar Sharif som hærens sjef. General Abdul Rashid Dostum (med usbekisk bakgrunn) aksepterer ham ikke. Uenigheten er igjen etnisk. Dostum erklærer at han ikke støtter regimet i Kabul. På den måten faller provinsene i nordvest fra regimets grep og regimets støttespillere blir tatt til fange.

24.april 1992: President Najibullahs, forsvarsminister, innenriksminister og en del offiserer som General Rafe, i all hemmelighet, planlegger kapitulasjonen til den pasjtonske mojahedinlederen Golbudin Hekmatyar. Dette var et klart brudd på avtalene regimet hadde med FNs spesiell utsending for overgivelsen av makten under FNs observasjon. Golbudin Hekmatyar sine militære styrker hentes i løpet v natten til innenriksdepartementet og en del nøkkelområder i Kabul. Najibullah i sine siste dager bestemte å gi makten til de mest ytterliggående fundamentalistene av etniske årsaker. Mens han hadde to alternativer:

1. Akseptere FNs program for kapitulasjonen.

2. Gi makten til liberale mojahediner som Masoud.

Men han valgte å handle etnisk. Dette desperate forsøket ga påskudd til en del tadsjikiske offiserene og de jevnet veien til nordalliansens styrkene mot Kabul. I selve byen Kabul tok de makten ved hjelp av deres nye allierte som var usbekiske og hazarah militære styrker. De langvarige borgerkrigene har startet. De to mojahedin – partier med pasjtonske ledere nemlig Hezb Islami og Etehad Islami står på en side, og alle de ikke – pasjtonske partier og grupperinger på den andre siden.

2.juni 1992: Hazarah – bosatte områder i Kabul blir angrepet.

28.september 1996: Taliban erobrer byen Kabul. Denne bevegelsen som er kjent til å være en rent islamsk fundamentalistisk bevegelse har i virkeligheten vært en sammenslutning av selve Taliban, den største fraksjonen av det afghanske (pasjtonske) sjåvinistiske partiet, en fraksjon av khalq, de kongevennlige og mojahedin. Disse organisasjonenes knyttepunkt var deres etniske felleskapen. Det eneste punktet som kunne knytte offiserene med kommunistisk bakgrunn til de muslimske fundamentalistene som Taliban kunne ikke være noe annet enn etnisk. Mye rart var de liberale kongevennlige organisasjoner som var i koalisjon med denne bevegelsen.

8.august 1998: Byen Mazare Sharif blir erobret av Taliban. Mer en 8000 mennesker av Hazarah folkeslaget blir massekrert under Taliban sin etnisk rensningsprogram.

5.desember 2001: Bønn avteler:

Bønn – avtalens mål (etter 11.september) var å danne en overgangsregjering i Afghanistan og sende ISAF og NATO styrkene til Afghanistan for å styrte Taliban og bidra til stabilitet i landet. Representanter fra forskjellige politiske og etniske grupperinger i Afghanistan møtesopp i Bønn. Deres oppave var å velge en president med en overgangsregjering. Møte valgte Abdul Satar Sirat (en berømt politiker med usbekisk opprinnelse) med 11 stemmer mot Hamid Karzai med 2 stemmer. Dette møtet måtte avholde valget etter demokratiske prinsippet. Men likevel, etter USAs press måtte en mann med pasjtonsk opprinnelse bli president. Dette kan ha sammenheng med det at USA har alltid sittet med desinformasjoner fra pakistanske etterretningstjeneste. Pakistanere på liv og død ville en president med pasjtonsk bakgrunn i Afghanistan.

På den måten denne avtalen som fant sted i et av verdens demokratiske stater med mest demokratiske land som observante, kom med etnisk orienterte avgjørelse på bekostning av å begrave demokratiske verdier fremfor et folk som var tørste etter demokrati. På den måten en flink politiker som Abdul Satar Sirat med flertall stemmer måtte gi etter trusler og press fra USA til fordel for Hamid Karzai på grunn av hans usbekisk opprinnelse.

Alle de viktigste politiske hendelsene i Afghanistan har vært etnisk orientert. Dette viser at landets problem er egentlig etniske skjevheter og manglende tillit etniske gruppene i mellom.

Derfor en politisk nasjonal reform som kan bidra til tillit blant etniske grupper er passende. En statsstruktur med en administrasjon som kunne gi garanti for alle minoritetenes rettigheter og kunne forsikre dem mot etnisk diskriminering kan løse landets elendigheter. Dette mener de moderne intellektuelle i Afghanistan. De foreslår derfor en føderasjon hvor makten ikke skulle være konsentrert i Kabul og i hendene til A eller B etniske gruppen. At folk med en slik styret kunne se resultater av deres demokratiske deltagelser i deres regioner. Denne muligheten er realistisk kun i en føderasjon med lokale administrasjoner, og ikke en konsentrert styresett på avstand fra innbyggere.